Torske-, lofot- eller skreifiske har vært en eldgammel næringsvei. Fra fiske til eksport og fikk ikke bare betydning for mennesker langt i fra Nord-Norge, men også for bosetningen langs hele norske kysten.

Skreiens historie, er en fascinerende reise. En reise som spesielt nordlendinger bør være stolte av, men også nasjonalt. Det er torskens fortjeneste som gjorde at nasjonen Norge kunne bygge opp. Dette kan dokumenteres via sagaer, ulike lovverk, rettsprotokoller, gamle regnskapsbøker og forordninger langt tilbake i tid. Det var torsken som var den viktigste handel- og eksportvaren Norge hadde. Tilbake til vikingtiden, hadde vikingene med seg tørrfisk på tokt, den var den perfekte provianten, næringsrik og ubegrenset levetid. Gjorde at man hadde mattilgang og kunne reise på lange reiser og introduserte den til Europeerne.

Den første tørrfiskeksportøren vi kjenner til er Torolf Kveldulvsson. I 870 la han på reise ifølge Egils saga til Lofoten med storskipet sitt. Han fylte opp skipet med tørrfisk og seilte til England, hvor han byttet lasta med andre varer.

Hanseatene dominerte i store deler av Nord-Europa. De etablerte seg i Bergen på 1200-tallet og tørrfisk var en av de viktigste handelsvarene. Den var så viktig at tørrfisken er illustrert på våpenskjoldet og tørrfisken har til og med krone. Handelen mellom Nord-Norge og Bergen var viktig, handelsvarene var tørrfisk, rogn og tran.

Tran produksjonen var i starten lite produktiv og var bare et biprodukt av tørrfiskproduksjonen. Torskelevra ble fylt opp i store kar og lagt ut. Ved å bruke denne naturlige metoden klarte man å utvinne ca. 10 % fiskeolje. Tranen ble brukt som lys i lamper, lærimpregnering og blant annet maling. I 1854 oppdaget apoteker Peter Möller en ny revolusjonerende metode for tran produksjon. Möller klarte å utvinne ca. 50 % mere fiskeolje ved å behandle torskelever via steam. Dermed ble det oppdrettet flere trandamperier langs kysten, som produserte både medisintran, men også brensel og fôrtilskudd.

Skreifiske er fremdeles viktig sesongfiskeri, som strekker seg i de nordligste fylkene. Fra midten av februar langs hele kysten i nord. Fisken henges opp på hjell for å tørkes. Fortsatt på gammelmåten, uten tilsetningsstoffer, kun den friske sjølufta og god tørk. Fisken henger i all slags vær frem til den er tørr og tas ned fra hjellene i løpet av juni. Fisken sorteres i 19 forskjellige kvaliteter av dyktige vrakere og eksporteres til flere land, men de største kundene er Italia og Afrika.