Seafarers Museum

1

STASJON 1: Vikingen og sjømannen Ottar

Fil 8 Ottar

Det står historisk respekt av håløygen Ottar, høvdingen med sete lengst mot nord. Hans beretninger fra handelsreiser, plasserer han som den fremste representant for datidens handelsstand i vikingetiden. Om bord antas at han må ha ført hvalrosstenner i lasten – den mest ettertraktede varen – også hud brukt til å lage tauverk til vikingskipenes seilrigg. Kjølvannet til Ottar er viden kjent, særlig fra beretningen da han falbød kong Alfred sine attraktive varer. Trolig ved hjelp av lærde, som kunne oversette.

Fil 7 Eldre steinalder

De første fiskere og fangstmenn bodde nord for byen i eldre steinalder. Overraskelsene var store da arkeologene ikke fant runde tufter etter bosteder, men uvanlig store rektangulære avtrykk i bakken. Marianne Skandfer, foran til venstre, var prosjektleder i 2008, da overraskelsen kom for dagen. Arkeologene står i hvert sitt hjørne av steinalder huset på Skarpeneset, som målte 15 meter og hadde et gulvareal på 42 kvadratmeter.

Se også dokument 22 C Austein høvdingsete

2

STASJON 2: Fine damer i Nordens Paris

Fil 6 Damene i Nordens Paris

Det var globetrotter og naturforsker, Eduard Oskar Schmidt, som til sin forbauselse registrerte at byens kvinner ikke var kledd i filler, men flanerte gatelangs i siste mote fra Paris. Småbyen besto bare av et par tusen mennesker, rundt 280 bolighus og noen kirkestuer. Men takket være at sjøfolk hentet hjem stoffer, kåper, hatter til damene, satte tilreisende status på byen, med en særdeles motebevisst middel- og overklasse. Det var de facto et biprodukt sjøfolk fra Tromsø skapte- bevisst eller ubevisst.

3

STASJON 3: Seilmakere og tønnemakere

Fil 16 Seilmaker Tønnefabrikk

Seilmaker Paul Jørgensen i Nordre Tollbodgate, arvet faget fra sin far, Sverre. Bildet ble tatt våren 1972, fortsatt i sying av seil, mesaner og presenninger. Bemannet med store symaskiner, seilnåler, syler og merleprener for spleising av tauverk.
Bildet under: En annen tung leverandør, Tromsø Tøndefabrikk, som Johan Rye Holmboe startet i Vestregate 13 i 1888, men som i 1891 flyttet til solligården. Der ble det produsert tønner, linstamper, kvartinger og åttinger i et en gang så fasjonabelt bygg, oppført til Kong Oscar den II`s kroning i Trondhjem i 1873. Som en ser har fabrikken egen båt som laster tønner og stamper, for levering til landanlegg og fiskefartøyer.

4

STASJON 4: Byens vekst med fiskeri og seilskuter

Fil 2 Vokser med Seilskuter

Øverst ser vi skuter fra oversjøisk fart ved nybygde «gammelmoloen» i 1854. Til høyre ser vi flere russelodjer.. Bildet er tatt umiddelbart etter at Rådstua stod ferdig i 1864, og navigasjonsskolen ble etablert i nordstua.
Oversjøisk handel startet så smått i 1816, da briggen «Ceres» kom med salt fra Portugal, og en hollandsk hukkert fra Rotterdam med sjenever, mel og murstein. 6 skuter losset den sommeren. I 1835 var det 1365 innbyggere i byen og 14 egne fartøy. Ti år sener var det 13 skipper-borgere, i 1856 hele 43 skippere og 46 registrerte fartøyer. Da var eksport av fiskeprodukter den store vekstfaktoren i byen, med eksempler på velstand som omreisende med forbauselse fanget opp.

Fil 14B Havnøy

Jakten «Bertine» ble bygd for Nils Johnsen, på Tromsø Skibsværfts Interessentselskab i 1886. I 1905 ble den solgt til Vardø og ble mer eller mindre borte. Ikke før 117 år senere kom hun seilende opp Tromsøysundet, nå som jakta «Havnøy» – tilbake restaurert fra noen år som frakteskute med samme navn. Stiftelsen Havnøy fra Tønsberg eide henne, men vår nå på frierferd i jaktas opprinnelige hjemby.

Fil 19 Kull og is

Havnebyen Tromsø har i et halvannet århundre vært en internasjonal havn – de siste 100 et internasjonalt knutepunkt. Dette er bekreftet av konsul Odd Berg som eide dette kaianlegget. Han eide også Skandinavias største isanlegg i Røsneshav(nederste bilde) samt Tromsø Bunkersdepot.
På øverste bilde kan man se tråleren «Marie» sendt nordover av en franske reder for å fiske. Han sendte så sin skonnert «Tourlaville» til Tromsø med salt til «Marie». Da hun tok last, ble saltfisken lastet over i skonnerten, som seilte til Frankrike med edle varer. I tillegg til Arkhangelsk-flåten, bunkret en stor internasjonal trålflåte i Tromsø, her ble kull trillet rett til båtene. Når Bunkerdepoet kom i 1931 var de svære kraner som bunkret båter og skip. Trålerne bunkret også kull hos Holmboe, under takene til venstre på bildet.

Fil 22A Bark «Nordcap»

«Nordcap» ble kjøpt under bygging i Oldenburg i 1863, en bark på hele 130 kommerselester. Hun ble byens største seilskute, og var eid av 27 parthavere i byen. Skipper O.Albethson hadde 6 parter. Han seilte på Middelhavet og rundt Amerika, og rundet Kapp Horn. Hun forliste ved Galveston i 1869. Hun var på mange måter byens flaggskip fra byens stolte seilskuteperiode.

5

STASJON 5: Seilskute dekket med mast, kompasshus og ratt

Fil 3 Seilskutedekk

Å mønstre på en seilskute var ikke for hvem som helst. Det hadde aldri gått en så råbarket sjømann inn døren, som Jens Julius Øien. I hans ballast, etter 7-8 år verden rundt, lå det seilskutehavarier i storm og is. Et hardt liv førte til desertering fra en bark i Savannah, bare for å bli sjanghaiet på båt til Liverpool. På barken «Star of the Seas» rømte mannskapet, utpint av arbeid og underernæring. På en annen bark, levde de i et helvete, kommandoer med knyttnever og kofilnagler av jern. Det lå blødende sjøfolk på dekk daglig. I Buenos Aires rømte alle, unntatt hardhausen Jens Julius, Han visste hva han gikk til – i to år til, før han mønstret av i Aberdeen. Høsten 1894 sto han i skoledøra, som den mest fullbefarne sjømannen byen hadde hatt.

6

STASJON 6: Fiskeriene og Fiskeindustriens vekst

Fil 20 Njord Kaldsletta

Et par av historiens røtter i fiskeværet Tromsø, som nærmest har forsvunnet i tynn luft. Det var alltid noen årsaker, som den berømte sildeoljelukta. Men derfra å bli strøket fra byhistorien blir for drøyt. Øverst ligger Nordolje, etablert av Oscar Holtan i 1933. Virksomheten omfattet import og omsetning av brennoljer, produksjon av sildeolje, sildemel, og fremstilling av sel- og hvalolje, samt levertran.
Under ligger Kaldsletta Sildeoljefabrikk, en avlegger av Tromsø Tran og sildemelfabrikk, etablert i 1916 av Johan Rye Holmboe. I 1931 overtok Aksel Stokmo og solgte videre til Rieber i 1939. Kaldsletta sildolje- og tran fabrikk var et nybygg, men ombygd og modernisert i 1929, med 40 mann i arbeid. I 1941 ble den solgt til Nordolje. I 1965 ble det solgt til Tromsfisk A/S som rev den på grunn av nye planer.

Fil 25 Kræmer og fryseriet

Stor aktivitet på 50- og 60-tallet, nå er alt borte. Bildet over viser Tromsø Fryseri og bildet under viser Kræmer og Nordolje. Fryseriet fikk byggestart i 1939 med statlige midler, for å fryse inn fangst. Fiskernes Agnforsyningen preger fasaden, de leide lokaler hos Tromsø Fryseri. Fiskernes Agnforsyning etablerte seg med egne lokaler i Bukta i 1969-70. Firmaet Hagbart Kræmer ble etabler med landanlegg i 1938, og fikk en rivende utvikling med hvitfiskproduksjon, med bankbåter og egne trålere. På 80-tallet var alt en ser i eie av Kræmer. Både Nordolje-anlegget og Tøllefsen-verftet ble kjøpt i henholdsvis 1985 og 1983.

7

STASJON 7: Historisk utvikling av fiskeflåten, garnbøting

(Mangler beskrivelse)

8

STASJON 8: Hermes på storskjerm

(Mangler beskrivelse)

9

STASJON 9: Hvalbilder fra professoren

(Mangler beskrivelse)

10

STASJON 10: Hvalturisme på storskjerm og hvalflåing på Skjelnan

Fil 12 Hvalfangst

Byens to store hvalfangere, Morten A. Ingebrigtsens «Skytten» (øverst) og Johannes K. Giævers «Duncan Grey). Førstnevnte drev hvitfisk-fangst fra 1877, men begynte med blåhval da «Skytten» ble kjøpt i 1892. Når hval ble tauet til Nordre Brenneri på Storsteinnes, stoppet han først på havna. Da inviterte han gjester om bord, som ble overdådig traktert i salongen, og fikk spasere på hvalens rygg, som på bildet. Giæver bygde også «Nancy Grey», i sitt anglo-norske selskap, og ble behørig kjent for sin fangst med keiser Wilhelm om bord. Han leverte også på Storsteinnes, men stanken forpestet luften i området. Han flyttet derfor Skorøy 1877 for å starte ny drift. Da halloven kom i 1903 flyttet Giæver til Spitsbergen, og Ingebrigtsen til Bjørnøya. Ingebrigtsen ble det største navnet i hvalfangsten, og han fortsatte på Bjørnøya til 1908.

11

STASJON 11: Dramatisk flukt 1940, frigjøringen kom sjøveien med lokale krigshelter

Fil 27 Flukten fra Tromsø

Etter Kongen og regjeringens, etter hvert dramatiske avreise fra Tromsø, oppsto hektisk evakuering av både folk og skipstonnasje. Hurtigruteskipet «Ariadne» gikk fra Tromsø med 16 passasjerer, flere kvinner og barn. De møtte dramaet vest av Røst, da seks tyske fly gikk til angrep mot «Ariadne og «Prins Olav». Flere bomber rammet «Ariadne», og mannskap, kvinner og barn måtte embarkere under tung beskytning. Taket glapp for en jungmann under låring av en livbåt, og kvinner og en seks år gammel gutt falt i sjøen. De ble plukket opp av en annen livbåt. Ni mennesker mistet livet, en fra «Prins Olav» og åtte fra «Ariadne» under beskytningen fra de tyske flyene. På bildet under står Kongen og Kronprinsen på dekket av HMS «Devonshire»

 

Fil 27B Evakueringen

Mellom 7000-10000 mennesker ble evakuert fra Finnmark og Nord Troms med fiskebåter i 1944. Evakueringskontoret i Tromsø registrerte 30000 mennesker som kom med annen transport, som f.eks. erstatningshurtigrutene. «Ethel May» var en av mange i transport, med Skipper Theodor Grødahl. Fra mars 1943 til 31.oktober 1944, gjorde hun 42 turer i farefulle sjøområder. Ragnar «Grand» Hansen fikk i nevnte oktober høre at alt øst for Lyngen skulle brennes. Med sine medhjelpere organiserte han derfor et svært mottaksapparat, som ikke bare skulle ta seg av 10000 mennesker, men også transporten. Direktør i TFDS var sentral i dette, og rekvirerte 290 fiskefartøyer både fra Troms og Nordland til transporten. I tillegg inngikk dampskipene i TFDS i transporten. Et mottak av de sjeldne var på plass i byen.

Fil 28 Frigjøringen av Tromsø

Om morgenen 9.mai 1940 seilte løytnant Per Danielsen inn med det norske splittflagget i masten, mellom tyske krigsfartøyer. Han hadde hørt «Aftenlandets undergang» på radio, og ville frigjøre Tromsø. Han og krigskorrespondent Backer ble båret på gullstol av befolkningen gjennom Storgata, og bort til den tyske orstkommandanten. Med seg hadde han fylkesmann Skotner, politimester Wallerud og rådmann Thøring. Ifølge Danielsen ble han regnet som representant for den allierte overkommandoen, og da var det ingen slinger om det, fortalte han. Kommandanten var askegrå i ansiktet, og svarte «jawohl» på alle krav samt full avvæpning. For anledningen med midlertidig grad som Kapitanleutnant, for å signere kapitulasjonen. Tromsø var dermed første by i landet som ble frigjort.

Dette var byens befolkning fullt klar over, og jubelen ville ingen ende ta. Barn samlet seg i tog med flagg, som ble bare lengre for hvert minutt. Tysk propagandamateriell og tyske flagg gikk opp i flammer på torget. Tre dager senere ankom den britiske landkommandøren, S.B. Horn, med Catalina til Skattøra, med bygutt Reidar Sørem som radiooffiser.

Britiske offiserer fikk problemer med å hilse på tyske offiserer, da rødrussen unisont sang «God save the King». Det er den sikreste måten å få offiserene i grunnstilling – men den tyske delegasjonen pent måtte vente. Etter hvert ble de norske flaggene heist til topps.

12

STASJON 12: Erstatningshurtigruta

(Mangler beskrivelse)

13

STASJON 13: Byens skipsverft

Fil 14 Skipsverftet

Tromsø skipsværfts Interessentselskab ble etablert 27 april 1848, og varte til 31 desember 1917, da det ble til A/S Tromsø Skipsværft & Mek. Værksted i januar 1918. I mange år var det byens største arbeidsplass, de bygget blant annet skonnerten «Fredrik Lange» i 1853 og briggen «Polynia» i 1859, for å nevne noen.

 

Fil 15 Båtbyggerne

Isaksen båtbyggeri ved Nansen plass(over) og Eliassen-verftet i Hansjordnesbukta, var anerkjente båtbyggere rundt det forrige århundreskifte. Isaksen-verftet overtok Johnsgård-verftet i Bukta, og det var drift til utpå 80-tallet.
Eliassen-verftet(under) bygger skøyta «Signe». Hun gikk direkte fra verftet i 1908, til «den Skandinaviske Fiskeriutstilling» i Trondhjem. Der tok hun gullmedalje for form og seilegenskaper. Hun ble med årene «øyestenen» til fiskeskipper Alf Hansen i mange år, før Arnt Ryvoll overtok for turistfiske.

14

STASJON 14: Minnerom.
TFDS utstilling med modeller og bilder. Melke og havnebåtene.

(Mangler beskrivelse)

15

STASJON 15: Slaget på Pølsehavna 1812

Britene angrep med 80 marinesoldater og 6 offiserer, men stoppet da de så det store amerikanske priseskipet. Hun hadde malte kanonporter. De fikk ordre om å lette anker, og la seg drive sørover med strømmen. De nektet, men med Bodenhoffs pistol i brystet, satt de seil, med to norske loser om bord.

Det førte til jubelskrik blant britene, som med strømmen kom raskt mot «Skjøn Valborg» og skonnert nr. 104. Bodenhof skjøt med tre små 3-punds kanoner, som ikke nådde frem – til britenes store glede. De hadde 12-punds kanoner klar til skudd.

Siden kutteren var satt på land i Bukta, ble den først omringet av fire båter og en sjalupp. Tre av dem omringet og bordet kutteren fra tre sider, mens den fjerde satte soldater i land, som skjøt mot Grøns kutter. De verget seg tappert, men da månedsløytnant Grøn fikk en kule i kneet, og segnet om – og en annen med sabelhugg i skulderen. Med 21 soldater, mot 86 strøk de flagget.

Bodenhoffs små kanoner fikk ikke stoppet britene, som nå omringet «Skjøn Valborg». To svære sjalupper lå like høyt i sjøen som «-Valborg», med 86 mann, mot 28 mann, to offiserer og 5 loser. Bodenhoff ga dem skrå, for å holde ut. Nordmennen kjempet som helter langs rekkene, og tilføyde den overmektige fienden store skader.

Løytnant Hawkins fikk et svært sår i høyre hånd, og flere mannskaper var såret, og måtte legge fra en stund. På skonnerten var det også noen falne og sårete – mens de andre var ved godt mot.

Snart rodde engelskmennene frem igjen – men etter et hissig slag, måtte de atter ro ifra, med tre uskadde og mange blødende. Bodenhoff var nær på å erobre sjaluppen, men da kom de landsatte soldatene utover, og Bodenhoff var med ett omringet på alle kanter. Han felte den engelske løytnant Syder, og båtene trakk ut igjen – for å sette inn det fjerde angrepet.

Bodenhoffs styrke var sterkt skrumpet inn, og det var uråd å hindre britisk entring. De kjempet for flagget til den siste, oppegående mann. Lt. Hawkins nå med sår også i venstre arm, og Bodenhoff et hugg over høyre arm, med tommelen nær kuttet av. Tross alt samlet han sine folk til et rasende angrep, med voldsomt håndgemeng. Bodenhoff fikk et svært sabelhogg i hodet. Han falt ikke, men gikk berserkergang, og hogg ned to britiske matroser. Han såret en kjempestor neger, men fikk selv et bajonettstikk i albuen – og et nytt hogg i hodet – og sank halvt bevisstløs på dekk.

Negeren skulle gjøre det av med Bodenhoff, da Hawkins kastet seg mellom, og parerte negerens hogg. Av skonnertens mannskaper var bare 8 igjen. 4 hoppet over bord og reddet seg, ved å svømme til lands. Skonnerten var erobret, fortsatt med flagget oppe. På «- Valborg» var 5 døde, 13 hardt såret. I tillegg lt. Grøn fra kutteren.

Engelskmennene hadde 12 døde og 14 hardt sårede. Blant de falne var Lt. Syder, 5 underoffiserer, en korporal og en underlege.

Hawkins ga rapport tilskipssjef lord Stuart, og overrakte ham Bodenhoffs sabel. Lorden ble så sterkt grepet av det som hadde skjedd, at han gikk bort til Bodenhoff, halvt bevisstløst båret om bord i «Horatio», og ga ham sabelen tilbake.
– De har brukt den så godt, at det ville være en skam om de ikke alltid ville bære den.

16

STASJON 16: Salutt fra Skansen for Prins Gustav

Fil nr 11 prins gustav

Hver vår gikk folk og kikket sørover fjorden, om ikke «vår kjære prinds Gustav» kom snart. Den dagen røyken steg på Balsfjorden, steg jubelen i byen – for nå kom sommeren. Folk sto tettpakket rundt havna for å bivåne, at skansen skjøt sine salutter som velkomst. Deretter svarte prindsen med salutter fra dekk. Utpå kvelden gikk illuminasjonen(festen) ut i de lyse timer. Første tur til Tromsø var i 1838, samme året som dette litografiet fra havna ble laget. Forsvarsvollen på skansen var opprinnelig plassert ved sjøen, men ved landstigningen ligger det gamle forsvarsanlegget langt oppe på land. Jeg har derfor forsøkt å illustrere anlegget, der det opprinnelig lå.

17

STASJON 17: Polarekspedisjoner

(Mangler beskrivelse)

18

STASJON 18: Offshore

(Mangler beskrivelse)

19

STASJON 19: Byens handelsflåte gjenoppstår

(Mangler beskrivelse)

20

STASJON 20: Tromsø Sjømannskole

(Mangler beskrivelse)

21

STASJON 21: Bryggelager, «Transporten» sjauerne

Fil 17 bryggelagrene

Bryggene var bindeleddet mellom import og eksport fra oversjøisk seilskutefart. Her fra Gerhard Knudsens brygge, med assorterte varelager for tørrvarer i første etasje. Det være seg sekker med kaffebønner, poteter og løk. Fra kasser med såpe og andre vaskemiddel til sirup på spann. I etasjen over var det et rikholdig transittlager med ditto varer for skip og utestasjoner nord i Barentshavet. Brygga brant i 1969.
På bildet under ligger Knudsen-brygga som den tredje fra høyre, med alle båtene utenfor. Hotel Clarion With liger der i dag.