1
STASJON 1: Vikingen og sjømannen Ottar
Fil 8 Ottar
Det står historisk respekt av håløygen Ottar, høvdingen med sete lengst mot nord. Hans beretninger fra handelsreiser, plasserer han som den fremste representant for datidens handelsstand i vikingetiden. Om bord antas at han må ha ført hvalrosstenner i lasten – den mest ettertraktede varen – også hud brukt til å lage tauverk til vikingskipenes seilrigg. Kjølvannet til Ottar er viden kjent, særlig fra beretningen da han falbød kong Alfred sine attraktive varer. Trolig ved hjelp av lærde, som kunne oversette.
Fil 7 Eldre steinalder
De første fiskere og fangstmenn bodde nord for byen i eldre steinalder. Overraskelsene var store da arkeologene ikke fant runde tufter etter bosteder, men uvanlig store rektangulære avtrykk i bakken. Marianne Skandfer, foran til venstre, var prosjektleder i 2008, da overraskelsen kom for dagen. Arkeologene står i hvert sitt hjørne av steinalder huset på Skarpeneset, som målte 15 meter og hadde et gulvareal på 42 kvadratmeter.
Se også dokument 22 C Austein høvdingsete
2
STASJON 2: Fine damer i Nordens Paris
Fil 6 Damene i Nordens Paris
Det var globetrotter og naturforsker, Eduard Oskar Schmidt, som til sin forbauselse registrerte at byens kvinner ikke var kledd i filler, men flanerte gatelangs i siste mote fra Paris. Småbyen besto bare av et par tusen mennesker, rundt 280 bolighus og noen kirkestuer. Men takket være at sjøfolk hentet hjem stoffer, kåper, hatter til damene, satte tilreisende status på byen, med en særdeles motebevisst middel- og overklasse. Det var de facto et biprodukt sjøfolk fra Tromsø skapte- bevisst eller ubevisst.
3
STASJON 3: Seilmakere og tønnemakere
Fil 16 Seilmaker Tønnefabrikk
Seilmaker Paul Jørgensen i Nordre Tollbodgate, arvet faget fra sin far, Sverre. Bildet ble tatt våren 1972, fortsatt i sying av seil, mesaner og presenninger. Bemannet med store symaskiner, seilnåler, syler og merleprener for spleising av tauverk.
Bildet under: En annen tung leverandør, Tromsø Tøndefabrikk, som Johan Rye Holmboe startet i Vestregate 13 i 1888, men som i 1891 flyttet til solligården. Der ble det produsert tønner, linstamper, kvartinger og åttinger i et en gang så fasjonabelt bygg, oppført til Kong Oscar den II`s kroning i Trondhjem i 1873. Som en ser har fabrikken egen båt som laster tønner og stamper, for levering til landanlegg og fiskefartøyer.
4
STASJON 4: Byens vekst med fiskeri og seilskuter
Fil 2 Vokser med Seilskuter
Øverst ser vi skuter fra oversjøisk fart ved nybygde «gammelmoloen» i 1854. Til høyre ser vi flere russelodjer.. Bildet er tatt umiddelbart etter at Rådstua stod ferdig i 1864, og navigasjonsskolen ble etablert i nordstua.
Oversjøisk handel startet så smått i 1816, da briggen «Ceres» kom med salt fra Portugal, og en hollandsk hukkert fra Rotterdam med sjenever, mel og murstein. 6 skuter losset den sommeren. I 1835 var det 1365 innbyggere i byen og 14 egne fartøy. Ti år sener var det 13 skipper-borgere, i 1856 hele 43 skippere og 46 registrerte fartøyer. Da var eksport av fiskeprodukter den store vekstfaktoren i byen, med eksempler på velstand som omreisende med forbauselse fanget opp.
Fil 14B Havnøy
Jakten «Bertine» ble bygd for Nils Johnsen, på Tromsø Skibsværfts Interessentselskab i 1886. I 1905 ble den solgt til Vardø og ble mer eller mindre borte. Ikke før 117 år senere kom hun seilende opp Tromsøysundet, nå som jakta «Havnøy» – tilbake restaurert fra noen år som frakteskute med samme navn. Stiftelsen Havnøy fra Tønsberg eide henne, men vår nå på frierferd i jaktas opprinnelige hjemby.
Fil 19 Kull og is
Havnebyen Tromsø har i et halvannet århundre vært en internasjonal havn – de siste 100 et internasjonalt knutepunkt. Dette er bekreftet av konsul Odd Berg som eide dette kaianlegget. Han eide også Skandinavias største isanlegg i Røsneshav(nederste bilde) samt Tromsø Bunkersdepot.
På øverste bilde kan man se tråleren «Marie» sendt nordover av en franske reder for å fiske. Han sendte så sin skonnert «Tourlaville» til Tromsø med salt til «Marie». Da hun tok last, ble saltfisken lastet over i skonnerten, som seilte til Frankrike med edle varer. I tillegg til Arkhangelsk-flåten, bunkret en stor internasjonal trålflåte i Tromsø, her ble kull trillet rett til båtene. Når Bunkerdepoet kom i 1931 var de svære kraner som bunkret båter og skip. Trålerne bunkret også kull hos Holmboe, under takene til venstre på bildet.
Fil 22A Bark «Nordcap»
«Nordcap» ble kjøpt under bygging i Oldenburg i 1863, en bark på hele 130 kommerselester. Hun ble byens største seilskute, og var eid av 27 parthavere i byen. Skipper O.Albethson hadde 6 parter. Han seilte på Middelhavet og rundt Amerika, og rundet Kapp Horn. Hun forliste ved Galveston i 1869. Hun var på mange måter byens flaggskip fra byens stolte seilskuteperiode.
5
STASJON 5: Seilskute dekket med mast, kompasshus og ratt
Fil 3 Seilskutedekk
Å mønstre på en seilskute var ikke for hvem som helst. Det hadde aldri gått en så råbarket sjømann inn døren, som Jens Julius Øien. I hans ballast, etter 7-8 år verden rundt, lå det seilskutehavarier i storm og is. Et hardt liv førte til desertering fra en bark i Savannah, bare for å bli sjanghaiet på båt til Liverpool. På barken «Star of the Seas» rømte mannskapet, utpint av arbeid og underernæring. På en annen bark, levde de i et helvete, kommandoer med knyttnever og kofilnagler av jern. Det lå blødende sjøfolk på dekk daglig. I Buenos Aires rømte alle, unntatt hardhausen Jens Julius, Han visste hva han gikk til – i to år til, før han mønstret av i Aberdeen. Høsten 1894 sto han i skoledøra, som den mest fullbefarne sjømannen byen hadde hatt.
6
STASJON 6: Fiskeriene og Fiskeindustriens vekst
Fil 20 Njord Kaldsletta
Et par av historiens røtter i fiskeværet Tromsø, som nærmest har forsvunnet i tynn luft. Det var alltid noen årsaker, som den berømte sildeoljelukta. Men derfra å bli strøket fra byhistorien blir for drøyt. Øverst ligger Nordolje, etablert av Oscar Holtan i 1933. Virksomheten omfattet import og omsetning av brennoljer, produksjon av sildeolje, sildemel, og fremstilling av sel- og hvalolje, samt levertran.
Under ligger Kaldsletta Sildeoljefabrikk, en avlegger av Tromsø Tran og sildemelfabrikk, etablert i 1916 av Johan Rye Holmboe. I 1931 overtok Aksel Stokmo og solgte videre til Rieber i 1939. Kaldsletta sildolje- og tran fabrikk var et nybygg, men ombygd og modernisert i 1929, med 40 mann i arbeid. I 1941 ble den solgt til Nordolje. I 1965 ble det solgt til Tromsfisk A/S som rev den på grunn av nye planer.
Fil 25 Kræmer og fryseriet
Stor aktivitet på 50- og 60-tallet, nå er alt borte. Bildet over viser Tromsø Fryseri og bildet under viser Kræmer og Nordolje. Fryseriet fikk byggestart i 1939 med statlige midler, for å fryse inn fangst. Fiskernes Agnforsyningen preger fasaden, de leide lokaler hos Tromsø Fryseri. Fiskernes Agnforsyning etablerte seg med egne lokaler i Bukta i 1969-70. Firmaet Hagbart Kræmer ble etabler med landanlegg i 1938, og fikk en rivende utvikling med hvitfiskproduksjon, med bankbåter og egne trålere. På 80-tallet var alt en ser i eie av Kræmer. Både Nordolje-anlegget og Tøllefsen-verftet ble kjøpt i henholdsvis 1985 og 1983.
7
STASJON 7: Historisk utvikling av fiskeflåten, garnbøting
(Mangler beskrivelse)
8
STASJON 8: Hermes på storskjerm
(Mangler beskrivelse)
9
STASJON 9: Hvalbilder fra professoren
(Mangler beskrivelse)
10
STASJON 10: Hvalturisme på storskjerm og hvalflåing på Skjelnan
Fil 12 Hvalfangst
Byens to store hvalfangere, Morten A. Ingebrigtsens «Skytten» (øverst) og Johannes K. Giævers «Duncan Grey). Førstnevnte drev hvitfisk-fangst fra 1877, men begynte med blåhval da «Skytten» ble kjøpt i 1892. Når hval ble tauet til Nordre Brenneri på Storsteinnes, stoppet han først på havna. Da inviterte han gjester om bord, som ble overdådig traktert i salongen, og fikk spasere på hvalens rygg, som på bildet. Giæver bygde også «Nancy Grey», i sitt anglo-norske selskap, og ble behørig kjent for sin fangst med keiser Wilhelm om bord. Han leverte også på Storsteinnes, men stanken forpestet luften i området. Han flyttet derfor Skorøy 1877 for å starte ny drift. Da halloven kom i 1903 flyttet Giæver til Spitsbergen, og Ingebrigtsen til Bjørnøya. Ingebrigtsen ble det største navnet i hvalfangsten, og han fortsatte på Bjørnøya til 1908.
11
STASJON 11: Dramatisk flukt 1940, frigjøringen kom sjøveien med lokale krigshelter
Fil 27 Flukten fra Tromsø
Etter Kongen og regjeringens, etter hvert dramatiske avreise fra Tromsø, oppsto hektisk evakuering av både folk og skipstonnasje. Hurtigruteskipet «Ariadne» gikk fra Tromsø med 16 passasjerer, flere kvinner og barn. De møtte dramaet vest av Røst, da seks tyske fly gikk til angrep mot «Ariadne og «Prins Olav». Flere bomber rammet «Ariadne», og mannskap, kvinner og barn måtte embarkere under tung beskytning. Taket glapp for en jungmann under låring av en livbåt, og kvinner og en seks år gammel gutt falt i sjøen. De ble plukket opp av en annen livbåt. Ni mennesker mistet livet, en fra «Prins Olav» og åtte fra «Ariadne» under beskytningen fra de tyske flyene. På bildet under står Kongen og Kronprinsen på dekket av HMS «Devonshire»
Fil 27B Evakueringen
Mellom 7000-10000 mennesker ble evakuert fra Finnmark og Nord Troms med fiskebåter i 1944. Evakueringskontoret i Tromsø registrerte 30000 mennesker som kom med annen transport, som f.eks. erstatningshurtigrutene. «Ethel May» var en av mange i transport, med Skipper Theodor Grødahl. Fra mars 1943 til 31.oktober 1944, gjorde hun 42 turer i farefulle sjøområder. Ragnar «Grand» Hansen fikk i nevnte oktober høre at alt øst for Lyngen skulle brennes. Med sine medhjelpere organiserte han derfor et svært mottaksapparat, som ikke bare skulle ta seg av 10000 mennesker, men også transporten. Direktør i TFDS var sentral i dette, og rekvirerte 290 fiskefartøyer både fra Troms og Nordland til transporten. I tillegg inngikk dampskipene i TFDS i transporten. Et mottak av de sjeldne var på plass i byen.
Fil 28 Frigjøringen av Tromsø
Om morgenen 9.mai 1940 seilte løytnant Per Danielsen inn med det norske splittflagget i masten, mellom tyske krigsfartøyer. Han hadde hørt «Aftenlandets undergang» på radio, og ville frigjøre Tromsø. Han og krigskorrespondent Backer ble båret på gullstol av befolkningen gjennom Storgata, og bort til den tyske orstkommandanten. Med seg hadde han fylkesmann Skotner, politimester Wallerud og rådmann Thøring. Ifølge Danielsen ble han regnet som representant for den allierte overkommandoen, og da var det ingen slinger om det, fortalte han. Kommandanten var askegrå i ansiktet, og svarte «jawohl» på alle krav samt full avvæpning. For anledningen med midlertidig grad som Kapitanleutnant, for å signere kapitulasjonen. Tromsø var dermed første by i landet som ble frigjort.
Dette var byens befolkning fullt klar over, og jubelen ville ingen ende ta. Barn samlet seg i tog med flagg, som ble bare lengre for hvert minutt. Tysk propagandamateriell og tyske flagg gikk opp i flammer på torget. Tre dager senere ankom den britiske landkommandøren, S.B. Horn, med Catalina til Skattøra, med bygutt Reidar Sørem som radiooffiser.
Britiske offiserer fikk problemer med å hilse på tyske offiserer, da rødrussen unisont sang «God save the King». Det er den sikreste måten å få offiserene i grunnstilling – men den tyske delegasjonen pent måtte vente. Etter hvert ble de norske flaggene heist til topps.
12
STASJON 12: Erstatningshurtigruta
(Mangler beskrivelse)
13
STASJON 13: Byens skipsverft
Fil 14 Skipsverftet
Tromsø skipsværfts Interessentselskab ble etablert 27 april 1848, og varte til 31 desember 1917, da det ble til A/S Tromsø Skipsværft & Mek. Værksted i januar 1918. I mange år var det byens største arbeidsplass, de bygget blant annet skonnerten «Fredrik Lange» i 1853 og briggen «Polynia» i 1859, for å nevne noen.
Fil 15 Båtbyggerne
Isaksen båtbyggeri ved Nansen plass(over) og Eliassen-verftet i Hansjordnesbukta, var anerkjente båtbyggere rundt det forrige århundreskifte. Isaksen-verftet overtok Johnsgård-verftet i Bukta, og det var drift til utpå 80-tallet.
Eliassen-verftet(under) bygger skøyta «Signe». Hun gikk direkte fra verftet i 1908, til «den Skandinaviske Fiskeriutstilling» i Trondhjem. Der tok hun gullmedalje for form og seilegenskaper. Hun ble med årene «øyestenen» til fiskeskipper Alf Hansen i mange år, før Arnt Ryvoll overtok for turistfiske.
14
STASJON 14: Minnerom.
TFDS utstilling med modeller og bilder. Melke og havnebåtene.
(Mangler beskrivelse)
15
STASJON 15: Historien om sjøslaget i Nordhavna året 1812
England og Danmark-Norge er blitt fiender på grunn av Napoleonskrigen. Dansk-norske marinefartøyer patruljerer i sommermånedene langs fjordene i Troms og Finnmark for å ta prise i handelsfartøy.
Løytnant Grøn var på en slik patrulje ute i Kvalsundet, da han fikk se et større fartøy, som seilte rett til havs. Han trodde det var et handelsfartøy og skjøt varselskudd. Til å begynne med tok det store fartøyet ingen notis av ham, men da han begynte å skyte med skarpt, snudde det og styrte rett på han. Det viste seg å være den engelske fregatten ”Horatio”, som hadde vært inne i Kvalsundet for å bunkre vann. Den hadde 50 kanoner og var på oppdrag langs norskekysten.
Løytnant Grøn vendte om med sin kutter, for så å komme seg snarest mulig til Tromsø. Fregatten ”Horatio” ankret ved Risøya og satte på sjøen en barkasse og tre sjalupper for å forfølge kutteren. På Tronjord i Kvalsundet var de på land og tvang handelsmannen Peder Sørensen, til å lose dem inn mot Tromsø.
Da kutteren til løytnant Grøn endelig kom inn på Nordhavna, kunne han gi rapport til løytnant Bodenhoff. De engelske båtene stoppet opp ved Skattøra, da de så det store amerikanske seilskipet som var tatt i prise og hadde malte kanonporter. Etter at prisefartøyet hadde fått ordre om å lette anker og seile sørover, kunne de engelske båtene ro med stor fart mot de dansk-norske båtene, med til sammen 80 utvalgte soldater og 6 offiserer.
Siden kutteren var satt på grunn og skonnerten for anker, kunne ingen av dem manøvrere. Dette gav engelskmennene en viss fordel, og Hawkins valgte å angripe fartøyene ett av gangen. Tre av båtene omringet løytnant Grøns kutter, mens den fjerde satte soldater i land for å skyte på båtene.
Løytnant Grøn og hans mannskap kjempet tappert, men måtte snart fire flagget og overgi seg. Da Bodenhoff så dette, ropte han til sine soldater at ingen måtte driste seg til å røre flagge om bord på ”Skjøn Walborg”, og de svarte med kraftig hurra rop.
Engelskmennene gikk flere ganger til angrep, men Bodenhoff med sitt mannskap kjempet som helter, og tilføyde den overmektige fienden stor skade. Mange ble såret og drept, hvor Bodenhoff hogg ned løytnant Snyder. Under sluttkampen ble løynant Hawkins såret i venstre arm og Bodenhoff fikk tommelen på høyre hånd nesten avhugget.
Bodenhoff samlet sine menn igjen, hvor de kjempet fram og tilbake over båtdekket. Bodenhoff fikk et stort sabelhugg i hodet, som gjorde at han formelig gikk berserk, og sprang inn mellom fiendene, hvor han hogg ned to menn, såret en kjempe stor farget mann og fikk selv bajonettstikk i albuen og et nytt hogg i hodet, hvor han datt bevisstløs om på dekket.
Rasende av smerte gjorde den store fargede mannen huggerten klar for å ta livet av Bodenhoff, men løytnant Hawkins kastet seg i mellom og reddet Bodenhoffs liv.
Skonnerten ble til slutt erobret etter en blodig og hard kamp. De dansk-norske soldatene hadde 5 døde og 13 sårede, mens den engelske soldatene hadde 12 døde og 14 hardt sårede.
Da Bodenhoff halvt bevisstløs ble båret om bord i ”Horatio”, fikk han sin sabel tilbake av kapteinen, Lord Stuart for den tapre motstanden engelskmennene hadde møtt.
”Horatio” satt så seil med kurs mot England. Bodenhoff ble operert av skipslegen og også på et sykehus i Yarmouth. Etter å ha blitt utskrevet fra sykehuset ble han overført til Reading, hvor han fikk gå fritt på æresord. I Reading traff han en ung pike, miss S. Cooper, som i 1814 ble hans hustru. Etter krigen var slutt vendte han tilbake til Danmark, og bodde dels der og i England.
Ref: N.A. Ytreberg Tromsø bys historie
The story of the naval battle in the North Port in 1812
England and Denmark-Norway have become enemies because of the Napoleonic War. During the summer months, Danish-Norwegian naval vessels patrol along the fjords in Troms and Finnmark to prize merchant vessels.
Lieutenant Grøn was on such a patrol in Kvalsundet, when he saw a larger vessel sailing straight out to sea. He thought it was a merchant vessel and fired a warning shot. At first the large vessel took no notice of him, but when he began to fire sharply, it turned and headed straight for him. It turned out to be the English frigate «Horatio», which had been in Kvalsundet to bunker water. It had 50 guns and was on a mission along the Norwegian coast.
Lieutenant Grøn turned around his cutter, to get to Tromsø as soon as possible. The frigate «Horatio» anchored at Risøya and launched four small boats on the sea to pursue the cutter. At Tronjord in Kvalsundet they were ashore and forced the trader Peder Sørensen to unload them towards Tromsø.
When Lieutenant Grøn’s cutter finally entered the North Port, he was able to report to Lieutenant Bodenhoff. The English boats stopped at Skattøra, when they saw the large American sailing ship that had been prized and had painted cannon ports. After the prize vessel had been ordered to pull up the anchor and sail south, the English boats could row at great speed towards the Danish-Norwegian boats, with a total of 80 selected soldiers and 6 officers.
As the cutter was grounded and the schooner lay at anchor, neither could maneuver. This gave the English a certain advantage, and Hawkins chose to attack the vessels one at a time. Three of the boats surrounded Lieutenant Grøn’s cutter, while the fourth put soldiers ashore to fire on the boats.
Lieutenant Grøn and his crew fought bravely, but soon they had to lower the flag and surrender. When Bodenhoff saw this, he shouted to his soldiers that no one should dare to touch the flag on board «Skjøn Walborg», and they responded with loud cheers.
The English attacked several times, but Bodenhoff and his crew fought like heroes, and inflicted great damage on the superior enemy. Many were wounded and killed, where Bodenhoff cut down Lieutenant Snyder. During the final battle, Lieutenant Hawkins was wounded in his left arm and Bodenhoff had the thumb on his right hand almost cut off.
Bodenhoff gathered his men again and fought back and forth across the boat deck. Bodenhoff received a severe saber cut in his head, which caused him to literally go berserk, and leapt into the midst of the enemies. Where he cut down two men, wounded a very large black man and himself received a bayonet stab in the elbow and another blow in the head, where he fell unconscious on the deck. Furious with pain, the big black man readied his saber to take Bodenhoff’s life, but Lieutenant Hawkins intervened and saved Bodenhoff’s life.
The schooner was finally captured after a bloody and fierce battle. The Danish-Norwegian soldiers had 5 dead and 13 wounded, while the English soldiers had 12 dead and 14 seriously wounded. When Bodenhoff was carried half unconscious on board the «Horatio», he was given his saber back by the captain, Lord Stuart for the valiant resistance the English had faced. «Horatio» then set sail heading for England. Bodenhoff was operated by the ship’s doctor and in a hospital in Yarmouth. After being discharget from hospital, he was transferred to Reading, where he was allowed to walk freely on his word of honour. In Reading he met a young girl, Miss S. Cooper, who in 1814 became his wife. After the war ended, he returned to Denmark, and lived partly there and in England.
Ref: N.A. Ytreberg Tromsø city’s history
16
STASJON 16: Historien om dampskipet ``Prins Gustav``
Fil nr 11 Prins Gustav
Posten fra Tromsø ble fraktet sørover via Mauno til Haparanda på en fastsatt dag. Da kunne posten bli liggende i Mauno opptil 4 uker, hvis postskyssen allerede var dratt sørover.
Så dårlig postgang mellom Nord- og Sør-Norge var årsaken at Stortinget bevilget midler og regjeringen bestilte et dampfartøy på hele 80 HK fra England i året 1836.
”Prins Gustav ble bygget i London og var 215 bto, lengde124 fot, 40 tonn lasterom. Med et så lite lasterom, var den først og fremst beregnet på post og passasjerer.
Til gjengjeld var dampskipet et rent vidunder når det gjaldt komfort og nytte for de reisende. Første plass hadde en herrekahytt med 10 køyer og en damekahytt med 6, foruten en salong. Andre plass var en felleskahytt med 12 køyer. Tredje plass var på det åpne fordekket mellom tønner, kasser og annet gods.
Den første turen gikk fra Trondheim – Tromsø mandag 5.mars 1838, og skulle ta 4,5 døgn. Ruten ble utvidet til Hammerfest. Den skulle utføre 10 turer fra mars til september hvert år.
”Prins Gustav” ble snart populær langs hele kysten fra Trondheim til Hammerfest. Den ble feiret med fest, sang og salutt, og fikk navnet ”Godværsbåten”. Det var glede når den kom og sorg når den gikk.
Ref: N. A. Ytreberg Tromsø bys historie
The story of the steamship «Prins Gustav»
The mail from Tromsø was transported south via Mauno to Haparanda on a set day. Then the mail could be left in Mauno for up to 4 weeks, if the mail shuttle had already gone south. The poor postal service between Northern and Southern Norway was the reason why the Storting allocated funds and the government ordered a steam vessel of 80 HP from England in the year 1836.
«Prins Gustav was built in London and was 215 bto, length 124 feet, 40 tonnes cargo space. With such a small cargo space, it was primarily intended for mail and passengers. In return, the steamship was a marvel in terms of comfort and utility for the travelers. First place had a men’s cabin with 10 berths and a ladies» cabin with 6, besides a saloon. Second place was a shared cabin with 12 berths. Third place was on the open foredeck between barrels, crates and other goods.
The first trip went from Trondheim – Tromsø on Monday 5 March 1838, and was supposed to take 4.5 days. The route was extended to Hammerfest. It was to perform 10 trips from March to September each year.
«Prince Gustav» soon became popular along the entire coast from Trondheim to Hammerfest. It was celebrated with parties, songs and salutes, and was named «Good weather ship». There was joy when it came and sorrow when it went.
Ref: N. A. Ytreberg Tromsø city’s history
17
STASJON 17: Polarekspedisjoner
(Mangler beskrivelse)
18
STASJON 18: Offshore
(Mangler beskrivelse)
19
STASJON 19: Byens handelsflåte gjenoppstår
(Mangler beskrivelse)
20
STASJON 20: Tromsø Sjømannskole
(Mangler beskrivelse)
21
STASJON 21: Bryggelager, «Transporten» sjauerne
Fil 17 bryggelagrene
Bryggene var bindeleddet mellom import og eksport fra oversjøisk seilskutefart. Her fra Gerhard Knudsens brygge, med assorterte varelager for tørrvarer i første etasje. Det være seg sekker med kaffebønner, poteter og løk. Fra kasser med såpe og andre vaskemiddel til sirup på spann. I etasjen over var det et rikholdig transittlager med ditto varer for skip og utestasjoner nord i Barentshavet. Brygga brant i 1969.
På bildet under ligger Knudsen-brygga som den tredje fra høyre, med alle båtene utenfor. Hotel Clarion With liger der i dag.